Torsdag 25. januar var det 100 år siden vinter-OL ble født. Stedet var Chamonix i Frankrike og anledningen var at Paris også skulle arrangere sommerlekene samme år. Her får du historien delvis fortalt gjennom skihistoriker Thor Gotaas.

– I 1914, og hør nå godt etter, foreslo Norge på en skikongress i Oslo, med blant andre Sverige og Finland, å få et vinter-OL på programmet. Kravet var at nå må vinterøvelsene på OL-programmet. Men så startet første verdenskrig, og de planlagte olympiske lekene i Tyskland i 1916 ble avlyst, starter Thor Gotaas.

Men så skjedde det merkverdige. Etter at krigen tok slutt, og OL-debatten kom opp på ny, var det langt større skepsis i både Norge, Sverige og Finland om å delta i et vinter-OL.

– I 1921, da dette spørsmålet skulle opp på en IOC-konferanse, var det andre mennesker som styrte i Sverige og Norge. Og i Sverige hadde man noe som het Nordiska Spelen som ble arrangert hvert fjerde år – først og fremst et mesterskap mellom Norge, Sverige og Finland, forteller Gotaas.

I Norge og Sverige var man spesielt redde for at De olympiske vinterleker ville redusere statusen på egne arrangementer. I Norge seilet også Holmenkoll-rennene opp som et av de største vinteridrettsarrangementene i verden. Og et nytt OL-konsept kunne fort ødelegge for Holmenkollen.

– En annen grunn til at vi, sammen med Sverige, var motstandere av et vinter-OL, var at vi mente det ikke var mange nok land som drev med vinteridrett, sier Gotaas.

Ettervirkningene etter 1. verdenskrig spilte også inn

– Tyskland hadde skylden for 1. verdenskrig som medførte at det gikk storpolitikk inn i debatten om vinter-OL, sier Gotaas.

Dødsstøtet for Nordiska Spelen

Nordiska Spelen var selve hjertebarnet til svensken Viktor Balck. Hvert fjerde år fra 1901 ble lekene arrangert som et svar på sommerolympiaden, og svenskene var faste arrangører. Balck ønsket ikke å se sitt livsverk falle i grus, og brukte sin nære forbindelse til Pierre de Coubertin – den moderne olympiske bevegelses far – i forsvaret for Nordiska Spelen. Og Coubertin var selv lenge motstander av vinterlekene.

Men på en kongress i Roma i 1923 kom dødsstøtet for de svenske lekene. De norske og svenske representantene som hadde kjempet en iherdig kamp om å hindre dette, gikk på et smertelig nederlag. Der ble det nemlig besluttet å innføre et slags prøve-OL gjennom en såkalt «vintersportuke».

Coubertin forsøkte å trenere saken med å utsette diskusjonen til en egen vinteridrettskongress samme år, men han og hans nordiske meningsfeller led et nederlag i avstemningen.  Vinterlekene var et faktum – først og fremst takket være en voldsom kampanje ledet av to franskmenn og én kanadier.

Kunstløp som hadde sett sin OL-debut i London i 1908 og ishockey som ble en OL-gren i Antwerpen i 1920 skulle nå innlemmes i en rendyrket vinterlig utgave av OL.

Det offisielle navnet på de første lekene, oversatt til norsk, var: «Vintersport i Chamonix Mont-Blanc av den franske olympiske komité i samarbeid, med det franske vintersportforbundet, og den franske alpinklubben – under høy beskyttelse av Den internasjonale olympiske komité i anledning feiringen av vinterlekene den åttende olympiaden».

Norges tropp besto av 14 utøvere

Og Norge – ja vi bestemte oss selvsagt for å delta! Fjorten sportsutøvere, tretten menn og én kvinne, deltok i fem idretter under Vinter-OL 1924 i Chamonix. Men det var ikke en hvilken som helst kvinne som deltok. Eller rettere sagt. Det var ikke en kvinne, men en bitteliten jente ved navn Sonja Henie. Hun var 11 år!

– Som 11-åring ble Sonja Henie tatt ut av skolen av faren sin for å drive med kunstløp på heltid. Tenk deg at en liten jente, i år 1923, opplever det, forteller Gotaas.

Og hennes historie er intet annet enn både imponerende og spesiell. Den lille elleveåringen ble ikke tatt på alvor og kom på sisteplass (8. plass) – til farens høylytte forargelse. Men som vi alle vet. Sonja Henie kom tilbake og tok tre strake OL-gull i OL i 1928, 32 og 34.

Norge tok deltakelsen i Chamonix 1924 seriøst og troppssjef Olaf Helset, senere kjent som offiseren som ledet de norske styrkene som stanset tyskerne under slaget på Midtskogen i 2. verdenskrig, reiste til Chamonix i desember 2023 for å se at hoppbakken og alt det andre var på stell.

Chamonix 1924 ble en suksess

De første olympiske vinterleker samlet 258 deltakere fra 16 nasjoner. Programmet inneholdt totalt 14 øvelser: Fire nordiske skidisipliner, fire hurtigløp på skøyter og sammenlagt, tre kunstløpsøvelser, ishockey og firerbob. Norges tropp, med Norsk Hydro som sponsor, tok båten til Antwerpen og tog videre til Chamonix som hadde utviklet seg til å bli et vintersportssted.

Olympiaden i Chamonix i 1924 ble en gigantisk suksess. Våre norske idrettshelter kom hjem med fire gull, seks sølv og syv bronse. Thorleif Haug ble den store skikongen med gull både på 18 km, 50 km og i kombinert.

– Norge gjorde det veldig bra i langrenn, hopp og kombinert. Det var vel egentlig ingen andre som hadde særlig sjanse. Og da lekene var over sto det i avisen her hjemme at «Norge viste verden vinterveien». På den tiden var Norge som nasjon bare 19 år gammel etter unionsoppløsningen i 1905. Vi hadde Nansen og Amundsen og vi var stolte, forteller Gotaas.

Vinter-OL formelt stiftet i 1926

På et eksekutivkomitemøte i mai samme år ble charteret for de olympiske vinterlekene fattet. I charteret heter det blant annet: IOC skal velge steder der de olympiske vinterlekene skal arrangeres, men fortrinn skal gis det land som organiserer årets olympiade (sommer-OL), forutsatt at dette landet kan gi tilstrekkelige garantier for sin evne til å organisere samtlige av vinterolympiadens grener”.

Under den 8. olympiske kongressen i Praha, Tsjekkoslovakia i 1925 anbefalte kongressen at det skulle arrangeres vinter-OL hvert fjerde år og 6. mai 1926 under IOCs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, ble det formelt vedtatt å innføre De olympiske vinterlekene og gi «vintersportsuka» i Chamonix i 1924 status som De første olympiske vinterleker.

Norge og Sverige fortsatt skeptiske til konseptet

Til tross for dette var det fortsatt mange skeptiske røster mot vinter-OL i Norge. OL i 1928 skulle finne sted i St. Moritz – et sted med turisme og hvor utøverne ble stadig mer profesjonelle. Der var det nemlig vanlig at skiløperne også hadde jobb som skiinstruktører.

– Amatørspørsmålet var veldig viktig for OLs grunnlegger Pierre Coubertin. Han var opptatt av det engelske ideal om at man skulle drive på med idrett uten å tjene penger. Dessuten var mange skeptiske til stadig økende turisme var knyttet til lekene.

I 1927, under et skiting på Lillehammer, var det avstemning om Norge skulle være med i OL eller ikke. Utøverne var veldig positive, men flere ledere tok til orde for å ikke delta. Men før skitinget hadde både Sverige og Finland takket ja til å delta, og tinget kom til slutt frem til at deltakelse var riktig.

Fire år senere, under OL i Lake Placid i 1932, var et av de viktigste argumentene for deltakelse at så mange nordmenn hadde utvandret til USA.

– På den tiden fikk norskamerikanerne beskjed om å være med på et spleiselag for Norge hadde ikke så mye penger til å sende en tropp, forteller Gotaas.

Norge viste vei, og viser fortsatt vei

Og det var ingen tvil om at Norge viste verden vinterveien, og har gjort det siden.

– Under OL i St. Moritz hadde vi med oss én smøringsekspert og det ble sendt ferske norske brød med tog til troppen hver dag under konkurransene. I 1928 var det mange firmaer som sponset den norske delegasjonen med knekkebrød, ost og boksmat. Og vi hadde sekundanter i løypa. Vi kan sikkert le av det i dag, men vi tok dette veldig seriøst. Det er egentlig ikke så store forskjellen på hvordan vi holder på i dag, sier Gotaas avslutningsvis.

Norge er mestvinnende nasjon i vinter-OL og har tatt siden de første lekene i Chamonix 148 gull, 133 sølv og 124 bronse. Totalt 405 medaljer!

Kilder: Norsk idrettsleksikon, IOC, Wikipedia og Norges Olympiske Museum.